Fra 1879 til i dag

Lammers ga sangundervisning til mange privatelever. Blant dem var søstrene Mally og Eva Sars, som hørte til en rikt begavet familiekrets. Moren deres, Maren Sars, var søster av dikteren Johan Sebastian Welhaven. Hver søndag holdt hun åpent hus, der venstresidens kulturelle og vitenskapelige elite samlet seg. En av sønnene i huset, historikeren Ernst Sars, var en sentral skikkelse i diskusjonene, mens Mally og Eva besørget de musikalske innslagene. Mally ble kjæreste med Thorvald Lammers og var med i koret hans fra begynnelsen av. I 1881, samme år som de giftet seg, debuterte hun som sopransolist i Paulus av Mendelssohn. Siden medvirket hun ved nesten alle korets konserter i nærmere tretti år. Ofte hadde hun egne avdelinger i konsertene, på samme måte som Thorvald Lammers selv.

Også Eva Sars begynte som menig medlem av koret. Senere fikk hun først og fremst en karriere som romansesangerinne. Men allerede i 1884 opptrådte hun som solist ved en av korets konserter. Ti år senere var hun og Mally solister ved den første norske fremføringen av Johannespasjonen av Bach. Da het hun ikke lenger Eva Sars. I 1889 hadde hun giftet seg med Fridtjof Nansen. Ved vielsen deres i Uranienborg kirke medvirket selvsagt koret.

Ifølge den teologiske forståelsen mange prester hadde, skulle kirkerommet ikke brukes til annet enn gudstjenester. Hvis det først ble sagt ja til ett musikkverk, var det umulig å trekke klare grenser mot andre. Dessuten var det betenkelig å ta inngangspenger i Guds hus. Biskopen selv mente at den eneste akseptable konsertform var om en sangsolist fremførte salmer fra offentlig godkjent salmebok, akkompagnert av orgel.

Thorvald Lammers ville likevel gjøre et forsøk. Med Händels Messias hadde han et godt kort på hånden. Verket var skrevet av en protestant, og alle tekstene var hentet fra Bibelen. Lammers sendte søknaden, og så gikk spekulasjonene om hva utfallet ville bli. Først mange år senere kom det for en dag at sterkere krefter enn biskopen sørget for at søknaden ble innvilget. Det måtte en konge til, og bakom ham sto det en kvinne.

Kvinnen var Alette Due. Hun var enke etter Frederik Due, som hadde vært norsk statsminister i Stockholm i mange år. Thorvald Lammers var en slektning av ham. I Stockholm hadde kongefamilien vært en del av statsministerparets omgangskrets, og Alette Due, som hadde en stor altstemme, hadde sunget for gjestene. Ja, hun hadde til og med fremført duetter sammen med den musikkelskende prins Oscar, som nå var konge.

Som enke flyttet Alette Due tilbake til Kristiania, der kong Oscar ga henne det prestisjefylte vervet som overhoffmesterinne på Slottet. Da hun fikk høre at Lammers strevde med å få tillatelse til å holde kirkekonsert, skal hun ha oppsøkt kongen og bedt ham om å gjøre sin innflytelse gjeldende. Og underet skjedde: Kirkens dører åpnet seg for konserten. Det var som om en demning brast og tonene fra de store, gamle tider fikk uhindret løp, skrev en kritiker 25 år senere. Men det ble ikke solgt billetter ved inngangen. De måtte kjøpes på forhånd i enkelte av byens forretninger.

Alle oversettelsene – eller kanskje skal vi heller si gjendiktningene – som Lammers utarbeidet til korets fremføringer, er til sammen en imponerende prestasjon. I feriene om sommeren sto han grytidlig opp og satte seg til med dette arbeidet. Enkelte av oversettelsene er bevart, skrevet inn i gamle noter. Poetiske mesterstykker er de ikke. Men de gjengir innholdet i originaltekstene godt, og de føyer seg lett til musikken. Oversettelsene var i bruk flere tiår inn på 1900-tallet. Her er et eksempel fra åpningen av Juleoratoriet:

Jubel og glede mot dagen la lyde,

Takk for Guds under til frelse i dag.

Angest og klage hans budskap forbyde,

Lovsang la stige til Guds velbehag.

Tjen ham med takkesang, himmelens herre,

Evig den høyestes navn være ære.

Lammers førte en lett penn. Som syttiåring utga han boken Store musikere. Skildringer fra musikhistorien. I samtiden hadde han også et navn som komponist. Det største verket, oratoriet Fred, skrev han da han var 74. I dag er det bare sangen Sølvet til tekst av Ibsen som lever videre. Men størst var innsatsen hans for å gjøre norsk folkemusikk kjent. Over hele landet holdt han en rekke konserter med folkeviser på programmet. Lammers mottok statens kunstnerlønn, og han er begravet i æreslunden på Vår Frelsers gravlund.

Ved den nye organiseringen i 1902 ble det innført to kategorier medlemskap, abonnerende og assisterende medlemmer. De assisterende var korsangerne selv, som var fritatt for kontingent. De abonnerende medlemmene hadde gratis adgang til konsertene inkludert i sin kontingent. Det var gjennomgående høy sosial profil på de abonnerende medlemmene. Styret besto av en statsråd, en professor i medisin, en pianistinne og en statsministerfrue. Året etter ble det valgt et representantskap som kunne regne en generalkonsul, en ekspedisjonssjef og en fabrikkeier blant sine medlemmer.

Formålet med en slik organisering var utvilsomt å gi koret en sikker økonomisk plattform. Sangerne selv slapp altså å bidra økonomisk til driften av koret, men det skjedde neppe for å friste sangere med dårlig råd til delta. Inntrykket er at også kormedlemmene på denne tiden for en stor del ble rekruttert fra samfunnets øvre sosiale lag. Uansett viste ikke denne organiseringen seg levedyktig, og den ble avviklet etter bare åtte år.

En fremstående tysk musikkritiker som hadde tatt veien fra Leipzig til Kristiania, var ikke lite imponert over hva han fikk høre så langt mot nord. "De korverk som ble fremført ved den første konsert, er alvorlige prøvesteiner på et kors virtuositet, og konserten var i flere henseender overraskende. Spesielt for dem som har påstått at stemmen blir hardere, jo lenger nord man kommer. Korets mest fremtredende egenart var nemlig stemmeklangens bløthet, som nesten nærmet seg det ideelle. Denne første festdag har vist, at det her ikke dreier seg om et dristig forsøk, men om et arrangement som er fullt verdig Bach."

Etter siste konsert med Johannnespasjonen kom det anmeldelser i en rekke norske aviser, der superlativene ble hentet frem. "Uten nogensomhelst indskrænkning kan det sies, at koret nu tilfredsstiller de strengeste musikalske fordringer, og også under større forhold end vore vil hævde sin plads som et førsterangs kor. Alle korsatser i Johannespasjonen klang med en sjelden rytmisk præcision, med sikkerhet og fasthet i indsatserne, men renhet i intonationen og stor fylde og velklang."

I forbindelse med konsertene var det festligheter, mottagelse i den tyske legasjonen og bankett i Rokokkosalen på Grand. Selv om Bach-festen var en enestående begivenhet, kom det også ellers fyldige og for det meste svært velvillige omtaler av Cæciliaforeningens konserter i avisene. Det må ha vært svært tilfredsstillende for medlemmene av koret å få så mye oppmerksomhet ved hver eneste konsert.

Til 900-årsjubileet i 1930 for Olav den helliges fall på Stiklestad skrev forfatteren Olav Gullvåg teksten til en kantate. I den påfølgende konkurransen om musikk til kantaten gikk førsteprisen til Ludvig Irgens-Jensen for hans symfoniske verk Heimferd. Men prisbelønt ble også Arne Eggen, som hadde skrevet oratoriet Kong Olav. Det fikk sin første fremføring i Vår Frelsers kirke våren 1933 med Filharmoniens orkester, 110 sangere fra Cæciliaforeningen, guttekor og mange solister. Alle utøverne var stuet sammen på orgelgalleriet, mens kong Haakon og kronprinsesse Märtha var blant tilhørerne i den fullsatte kirken. Verket ble gjentatt i Universitetets aula samme høst. Kritikerne var fulle av beundring for dette nasjonale dramatiske oratoriet og for fremføringen av det.

Neste år, i 1934, ble verket fremført der det hørte hjemme. Konserten i Nidarosdomen første pinsedag samlet 1400 tilhørere. Cæciliaforeningen og solistene hadde tatt veien fra Oslo. Fra Trondheim medvirket byens symfoniorkester og Domkirkens guttekor. Samme høst ble det arrangert nordisk musikkfest i Oslo, og den ble innledet med den fjerde konserten med Kong Olav, nok en gang i Vår Frelsers kirke.

I 1941 fylte Arne Eggen 60 år og ble feiret av Filharmonisk Selskap med en konsert der et større utdrag fra oratoriet ble oppført og Cæciliaforeningen medvirket. Men nå var krigen kommet, og teksten måtte sendes til teaterkonsulenten for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet for vurdering. Teksten ble godkjent, men måtte ikke trykkes i programheftet. Det ble likevel tillatt å gjengi navnene på hovedpersonene sammen med solistnavnene, og verkets tittel fikk passere. For sikkerhets skyld måtte programheftet legges frem for godkjenning. NS-myndighetene ville opplagt gardere seg mot skjulte hentydninger til kong Haakon og kronprins Olav.

Etter krigen, i 1946, medvirket koret ved en fremføring av verket i NRK. Flere ganger senere har Cæciliaforeningen hatt planer om å ta Eggens Kong Olav opp igjen. Men den store orkesterbesetningen, guttekoret og de mange medvirkende solistene gjør en ny fremføring så kostbar og organisatorisk krevende at dette ikke har latt seg realisere.

Sigurd Islandsmoens Requiem skiller seg fra andre tilsvarende komposisjoner ved at det bygger på motiver og vendinger i folketoner fra hjemtraktene hans i Valdres. Islandsmoen hadde selv nedtegnet folketonene i 1934, så det var et jomfruelig musikkmateriale han tok i bruk da han komponerte verket til den tradisjonelle latinske teksten. Arbeidet begynte midt i 1930-årene og ble fullført i 1941. Messen for de døde var sørgelig aktuell i årene da nazisme og fascisme tok grepet om deler av Europa. Det var ikke uproblematisk for Cæciliaforeningen å få tillatelse til en fremføring. Teksten kunne det vanskelig reises innvendinger mot. Men Teaterdirektoratet ville ha sitt igjen og krevde at solistene forpliktet seg til å medvirke ved musikkprogrammer i den NS-styrte NRK. En av solistene gikk ikke med på det og måtte byttes ut.

Urfremføringen 14. januar 1943 sto også i krigens tegn. Organisten, Rolf Karlsen, fortalte hva han opplevde denne kvelden: "Jeg husker at jeg ruslet nedover den mørklagte Ullevålsveien for å være ute i god tid. Da med ett går flyalarmen. Jeg greide å komme meg ned på "Konsen" [Musikkonservatoriet] uten å bli jaget ned [andre steder], og jeg hadde det jo hyggeligere der enn jeg ville hatt i en fremmed kjeller. En halv time senere gikk signalet for "Faren over". Til kirken gikk det nå en jevn strøm av publikum, sangere og musikere, og ca. kl. 21 kunne vi begynne med fullstappet kirke. Det var en eiendommelig stemning i kirken med disse norske tonene. Verket grep sterkt."

Noen dager senere måtte konserten gjentas, og en tredje fremføring i 1943 fant sted i Moss, der Islandsmoen var organist. Da krigen var over, ble utdrag av verket benyttet ved flere minnehøytideligheter for krigens ofre, og da Cæciliaforeningen i 1946 holdt konsert i Københavns domkirke, var også det med Islandsmoens Requiem på programmet. Kritikeren i Berlingske Tidende fant at komponisten sto "paa Traditionens Grund og paa samme Tid med begge Ben i sit eget Lands Fjeldnatur". Enda i ti år til beholdt verket sitt sterke grep om tilhørerne på en lang rekke konserter i inn- og utland.

Rudolf J. Libæk var formann i Cæciliaforeningen fra 1957 til 1961 og på ny fra 1965 til sin død i 1984. Dermed passerte han med en liten margin korets første formann, Holger Sinding-Larsen, som innehadde vervet i 22 år. Libæk blir husket som en utrettelig organisator, alltid opptatt av å sikre korets økonomi og inngå spennende konsertavtaler. Han var Cæciliaforeningen, sa andre i koret om ham.

Av yrke var Libæk kontorsjef i et firma for bake- og konditorvarer, men all sin fritid brukte han i musikklivets tjeneste. Da han kom til Cæciliaforeningen i 1948, hadde han lenge vært formann i to andre kor. Under krigen organiserte han på oppdrag fra hjemmefronten huskonserter med profesjonelle kunstnere som ikke ville stille seg til tjeneste for NS-myndighetene. Da kong Haakon kom tilbake i 1945, var Libæk med på å arrangere en stor sangerhyllest foran Slottet. I Norsk Sangerlag var han medlem av sentralstyret i 15 år og redigerte medlemsbladet i en årrekke. I 1945 opprettet han som bigesjeft firmaet Norsk Konsertdireksjon, som blant annet formidlet musikere til konsertopptredener.

I Cæciliaforeningen var Libæk ikke minst opptatt av å få koret ut på omfattende turneer. I samarbeid med Utenriksdepartementet fikk han i stand en reise til Italia i 1959 med konserter i Roma, Napoli og Catania. Ved korets 100-årsjubileum i 1979 sto han i spissen for en turné til Island.

Men det Rudolf Libæk har etterlatt seg som et varig minne, er jubileumsboken fra 1979. Da var han blitt pensjonist og kunne bruke all sin tid på koret. Han fikk med seg mange hjelpere til å ordne og kopiere korets eget arkiv. For de første 30 årene, der det fantes lite materiale, ble årgang på årgang av de viktigste avisene gjennomgått på jakt etter konsertomtaler. Innsamlingsarbeidet resulterte i 15 store utklippsbøker og et velordnet arkiv, som nå befinner seg på Nasjonalbiblioteket. På basis av dette materialet skrev han en jubileumsbok på to hundre sider. Den har dannet et uunnværlig grunnlagsmateriale for fremstillingen her. Boken inneholder også en kronologisk fortegnelse over korets samtlige konserter fra begynnelsen av, med tilhørende nøkkelopplysninger. Oversikten er siden videreført og finnes i wikipediaartikkelen om Cæciliaforeningen, https://no.wikipedia.org/wiki/Cæciliaforeningen

I 1980-årene holdt Cæciliaforeningen flere konserter i Oslo Konserthus med Hegstad som dirigent. Konsertene oppnådde å bli sendt i opptak i fjernsyn eller radio. Under andre dirigenter medvirket koret også ved festforestillingene ved Kong Olavs 25-års regentjubileum i 1982 og ved feiringen av hans 80-årsdag året etter. Sammen med Akademisk Korforening og Kringkastingsorkesteret fremførte koret i 1987 Mot Ballade av Eivind Groven og Voluspå av David Monrad Johansen. Voluspå ble også spilt inn på CD i regi av Norsk kulturråd.

Et kjempeløft var Verdis Requiem i Konserthuset i 1996 med Akademisk Korforening og Bærum Symfoniorkester. To år senere var Händels oratorium Saul en suksess i Oslo domkirke. Det fristet til to konserter med Jefta av samme komponist i 2000, førstegangsfremføring i Norge. I 1999 hadde Hegstad spent buen høyt og satt Bachs H-mollmesse på programmet, for første gang i korets lange historie. Enda bedre ble det krevende verket tatt hånd om ved to nye konserter i 2001.

Noe så sjeldent som en urfremføring sto koret for i 2004. Til sitt 125-årsjubileum hadde Cæciliaforeningen bestilt et verk av Knut Nystedt, og den nittiårige komponisten svarte med en frisk og ungdommelig komposisjon, Reach out for Peace. Verket ble gjentatt i Frogner kirke tre år senere, i Hegstads siste år som dirigent.

Det var ikke omhyggelig planlegging, men lykkelige tilfeldigheter som førte Cæciliaforeningen til Stockholm i 2014.

Verket som ble fremført der, Reissigers Requiem for kong Carl Johan, står helt for seg selv i komponistens produksjon og i norsk musikkhistorie. Da kongen døde i 1844, var Reissiger engasjert som organist ved det nyopprettede katolske kapellet i Christiania samtidig med at han var dirigent ved Christiania Theater. Med tilgang til teaterets orkester, kor og solister skrev han et rekviem for den lille katolske menigheten. Det vakte slik oppmerksomhet at det etter kort tid måtte gjentas i Vår Frelsers kirke. Senere forsvant originalnotene, men en avskrift fant veien til Gøteborg, der den ble gjenoppdaget på 1970-tallet.

Så ble Steffen Kammler oppmerksom på verket og utarbeidet moderne notemateriale. Han fikk det fremført i 2010 og innspilt to år senere. Deretter begynte kjeden av tilfeldigheter. Et av kormedlemmene fortalte hyttenaboer på Hvaler med familie i Sverige om CD-en med musikk for Carl Johan, og de ble så interessert at de bestilte noen eksemplarer. For i Sverige er denne kongen ikke bare grunnleggeren av det nåværende Bernadottedynastiet, men blir regnet som en de betydeligste monarkene i kongerekken. En CD fant veien videre til næringslivslederen Olof Sjöström, som hadde skrevet bok om Carl Johan og var formann i foreningen Bernadotte-Musei Vänner. Fordi hans bekjentskaper strakk seg helt til kong Carl XVI Gustav, fikk han ideen om å gi et eksemplar av CD-en til kongen i julegave. Sjöström sørget også for at verket ble spilt som bakgrunnsmusikk ved et Carl Johan-arrangement på Stockholms slott.

Innspillingen med Reissigers rekviem vant til de grader gehør i Stockholm at det kom opp et ønske om å få verket fremført med orkester, kor og solister. Anledningen bød seg da 200-årsjubileet for Norges grunnlov og for et Sverige i fred skulle markeres med en foredragsrekke på Stockholms slott 5. mai 2014. Reissigers rekviem ble satt som avslutning på programmet for dagen, og Cæciliaforeningen ble invitert til å delta sammen med medlemmer av Kungl. Hovkapellet og operasolister. Den makeløst gode akustikken i den vakre Slottskyrkan, fullført i 1750-årene, gjorde konserten til en opplevelse for kormedlemmene. Ikke mindre inntrykk gjorde det at kongen så tydelig satte pris på fremføringen av verket som var skrevet til minne om hans store stamfar.