Det hele startet med et brev fra Edvard Grieg til operasanger Thorvald Lammers, grunnlegger av Cæciliaforeningen:

“…Du var mangen en gang ret nedfor ved Tanken på Fremtiden. Og da var det, at jeg en vakker dag fik en innskytelse: «Hør, Lammers, nu har jeg det! Du skal reise hjem og danne en Korforening til Opførelse av Kirkemusikk!» Du gjorde store Øine, og jeg maa tilstaa til en Begyndelse ikke netop var anerkjendende. Men da du fik tænke over Sagen, fik Piben en anden Lyd, og det er mig en Tilfredsstillelse her at kunne anvænde D’Herrer Bladredaktørers Pluralform: «Det har vist sig, at hva «vi» den gang tillod «os» at forutsige er slaat ind. Du fulgte «vort» Raad og har, som alle ved, i Hjemmet gjort dig fortjent til almen Paaskjøndelse og Tak for din mangeaarige Ledelse, først av Kirkekonserter og senest af din fortræffelige «Cæciliaforening»…”

Lammers skapte «et lite, men modig og uforsagt Sangkor på 48 Medlemmer», men han hadde problemer med å finne mannsstemmer til koret. Det var kvinnestemmer i massevis, minst tyve på hver stemme (deriblant Lammers’ senere hustru, Molly Sars og hennes søster Eva Nansen).

Men tenorer var det tynt med, særlig første-tenorer. Første-tenorene var sterkt opptatt i alle byens mannskor, hvor de spilte en hovedrolle, og de rynket foraktelig på nesen når de ble foreslått å være med på å synge de store, klassiske kirkeverkene. Skikkelige tenorer synger «Brudefærden i Hardanger», «Olav Trygvason» og Bellmann – man skal jo høres!

Dessuten var det vanskelig å skaffe et stort orkester. Lammers måtte nærmest ut på gaten for å samle sine folk. Det var folk fra Christiania Theater og fra brigademusikken, det var amatører på fiolin og cello, på horn og fløyte, studenter og handelsmenn – men det var også den gamle, velkjente gatefiguren Johanson som gikk omkring i gårdene og blåste valdhorn. Daglig sto han utenfor kafè Engebret og spilte for de småskillinger som gjestene ga ham. «Han spilte så vemodig vakkert, men like i nærheten satt en eller flere like vemodige hunder og blandet sine bløteste toner med valdhornets!»

Den aller første konserten var Luigi Cherubinis «Requiem» i c-moll som ble fremført 8. mai 1880 i Logens store sal i Christiania. Utsolgt hus var det ikke, og sangerne følte at oppgaven var svær, «men vi var besjælet av vor første ild og kraft og energi, som den første italienske armè da Napoleon førte den over Alperne», skrev kormedlem og den senere redaktøren av avisen Nidaros, Haakon Løken.

I oppstarten i 1879, het koret «Korforeningen». 27. september 1902 ble navnet endret til Cæciliaforeningen, etter musikkens skytshelgen St. Cæcilia – et navn med god internasjonal klang. Det antas for øvrig at den første Cæciliaforening ble stiftet av Palestrina i det 16. århundre.

Under den andre verdenskrig var Cæciliforeningen med på uroppføringen av Sigurd Islandsmoens «Requiem». Alle fremføringer ble den gangen godkjent av Statens Teaterdirektorat og ikke alle som var delaktige i uroppføringen hadde underskrevet på de nødvendige erklæringer. Etter mye korrespondanse får Cæciliforeningen til slutt de nødvendige tillatelser til å holde konsert. I et brev datert 17. desember 1942 blir de gjort kjent med at verket har passert sensuren. En tid etter krigen forsvinner dette verket, før det blir gjenfunnet og spilt inn på nytt.