Fra 1879 til i dag

 

Cæciliaforeningens lange historie handler om oppturer og triumfer, om pionerinnsats med førstegangsfremføringer i Norge, om markante dirigenter og ildsjeler blant medlemmene, men også om perioder med lavere aktivitet. Den handler om jakten på egnede konsertlokaler og om strevet med å sikre økonomien og rekruttere nye sangere. Men enkelte musikkverk går som en rød tråd gjennom historieveven like fra begynnelsen til i dag.

Begynnelsen

De første konsertene

Store oppgaver på rekke og rad

Korforeningen blir til Cæciliaforeningen

Kursendring og Bach-fest

Ny Bach-fest og norske oratorier

Cæciliaforeningen i krigstid og ettertid

Øivin Fjeldstads tid

Taktskifte med Arnulv Hegstad

Med Steffen Kammler til i dag

For mer historie og konsertliste, se https://no.wikipedia.org/wiki/Cæciliaforeningen

Begynnelsen

Ideen om å opprette koret som fra 1902 har hatt navnet Cæciliaforeningen, oppsto i 1879 i Leipzig, Tysklands musikkmetropol. Der forsøkte barytonsangeren Thorvald Lammers å gjøre karriere, men det gikk ikke så bra som han hadde håpet. Edvard Grieg, som også var i byen, trøstet Lammers med at det fantes andre muligheter: «Hør, Lammers, nu har jeg det. Du skal reise hjem og danne en Korforening til Opførelse af Kirkemusik!»

Grieg hadde selv noen år tidligere stiftet Orkesterforeningen i Kristiania. Men hovedstaden manglet et stabilt blandet kor til å fremføre de store musikkverkene for kor og orkester. Den 28. november 1879 stiftet Lammers sitt kor, som han helt enkelt kalte Korforeningen. Kvinnene strømmet til koret. Dette var en av de få arenaene der de kunne utfolde seg utenfor hjemmet, og mange av dem var godt skolert i musikk. Verre var det å få mennene med, for dette var i mannskorenes glanstid.

Les mer om to førende sopraner i koret.

Thorvald Lammers omkring 1890. Foto: L. Szacinski/Oslobilder.

De første konsertene

Som første oppgave for koret valgte Lammers Requiem av Luigi Cherubini. Dette verket fra begynnelsen av 1800-tallet var han trolig blitt kjent med i Tyskland. Konsertdatoen ble bestemt til 8. mai 1880, og fremføringen ble lagt til Logens store sal, byens festlokale. Til tross for god forhåndsomtale i avisene ble det ikke utsolgt hus. Dødsmessens dramatikk ble anskueliggjort da en av orkestermusikerne besvimte og ble båret ut under full musikk. Men koret «var besjælet af vor første ild og kraft og energi, som den første italienske armé da Napoleon førte den over Alperne», mintes en av tenorene.

Året etter fikk Korforeningen sitt store gjennombrudd. Lammers hadde satt Händels Messias på programmet. Det var første gang dette verket ble fremført i Norge. Vår Frelsers kirke, nåværende Oslo domkirke, var full til siste ståplass. Det ble anslått at omkring 3000 tilhørere overvar konserten. Kritikken var overstrømmende, og det måtte arrangeres to ekstrakonserter.

Disse konsertene var også en begivenhet fordi Lammers fikk trumfet geistlighetens motstand mot å bruke kirken til konserter. Men det var selvsagt at både koret, solistene og orkesteret skulle holde til på orgelgalleriet. Det skulle gå nesten hundre år før de medvirkende fikk flytte ned i kirkens kor.

Les mer om hvordan Lammers fikk åpnet Vår Frelsers kirke for konserter i 1881.

Koret holdt de fleste konsertene sine fra orgelgalleriet i Vår Frelsers kirke i Oslo. Inntil 1930-årene hadde kirken innredning i sengotisk stil. Foto: Wilse 1929/Oslobilder.

Store oppgaver på rekke og rad

Utover på 1880-tallet fulgte flere førstefremføringer: Paulus av Mendelsohn, Juleoratoriet av Bach (i april!), Elias av Mendelssohn og Judas Maccabæus av Händel. Allerede i 1881 hadde koret medvirket ved Musikforeningens fremføring av Beethovens niende symfoni, også den for første gang i Norge. Koret sang alle verkene med norsk tekst, bortsett fra de som var på latin. Lammers selv hadde utarbeidet oversettelsene.

Utenom de store oratoriekonsertene medvirket koret på konserter med sammensatt program i Logen eller i Gymnastikksalen på Akershus, senere også i Brødrene Hals’ Konsertsal i Stortingsgaten. Her kunne sangerne innta podiet foran tilhørerne.

I 1890 reiste Korforeningen på sin første turné. Den gikk til Trondheim, der koret fremførte Judas Maccabæus i Vår Frue kirke. «Koncerten var en Kunstnydelse saa gedigen, som den sjelden eller aldrig er bleven Trondhjem tildel», meldte Adresseavisen. Hundrevis av mennesker møtte opp på jernbanestasjonen for å vinke gjestene farvel.

Les mer om Lammers’ oversettelser og om hans innsats i musikklivet.

Det eldste fotografiet av koret viser en del av Korforeningens medlemmer på sommerutflukt i 1890. Thorvald Lammers i midten og Eva Nansen ved siden av ham i stripete kjole. Foto: Cæciliaforeningens arkiv.

Korforeningen blir til Cæciliaforeningen

Frem mot århundreskiftet hadde flere blandede kor etablert seg i Kristiania. Et av dem kalte seg Holters korforening. Det satte fart i ønsket om å finne et mer særpreget navn til Korforeningen. Det var flere grunner til at valget falt på Cæciliaforeningen. Navnet henspilte på den hellige Cæcilia, musikkens skytshelgen. Mange steder rundt i Europa fantes det musikkselskaper som var oppkalt etter henne. I Norge kjente man særlig til Cæciliaforeningen i København. Måten dette koret var organisert på, kom til å danne mønster for den nye Cæciliaforeningen.

Før navneskiftet hadde Lammers alene stått i spissen for koret, og inntektene fra konsertene tilfalt ham, på samme måte som han også måtte dekke underskuddene. Med den nye organiseringen fortsatte Lammers som kunstnerisk leder. Eksterne ressurspersoner dannet styret og tok det økonomiske ansvaret, mens kormedlemmene nærmest ble til statister. Denne ordningen varte bare til 1910, da Lammers gikk av som dirigent etter 31 år. Siden har koret hatt et styre, valgt av og blant kormedlemmene.

Les mer om omorganiseringen i 1902.

Cæciliaforeningens statutter 1902.

Kursendring og Bach-fest

Under den nye dirigenten, Karl Nissen, ble korets konsertprofil tydelig forandret. De sammensatte konsertene med mindre verk forsvant. I tiåret etter 1910 konsentrerte koret seg om de sentrale verkene i oratorielitteraturen. Verdslige verk som Beethovens 9. symfoni ble lagt til Logens store sal eller den nyoppførte Universitetets aula. Ved de fleste konsertene medvirket Nationaltheatrets orkester, fra 1919 omdannet til Filharmonisk Selskaps orkester.

En milepæl og triumf for koret var Bach-festen i 1921. Karl Nissen var blitt alvorlig syk, og koret siktet høyt da det henvendte seg til professor Karl Straube, kantor ved Bachs egen Thomaskirke i Leipzig og ba ham gjestedirigere koret. Straube foreslo å holde en Bach-fest etter tyske forbilder. Cæciliaforeningen påtok seg ledelsen av arrangementet, som vokste til fire konserter i løpet av like mange dager. Koret medvirket sterkt: i Johannespasjonen, Magnificat og tre kantater. Det ble trykt et programhefte på åtti sider som samtidig markerte korets førtiårsjubileum.

Bach-festen fikk en enestående publisitet med omtale også i svensk og tysk presse, og den ble regnet som den største musikkbegivenhet i hovedstaden inntil da.

Les mer om presseomtaler av Bach-festen.

Side fra programmet for Bach-festen i 1921.

Ny Bach-fest og norske oratorier

Til å markere Cæciliaforeningens 50-årsjubileum var det tid for ny Bach-fest i 1930. To år før hadde koret ansatt Arild Sandvold som dirigent etter Leif Halvorsen, som hadde ledet koret fra 1921. Sandvold la opp et program fordelt på tre konserter. For å komme nærmere en autentisk fremførelsespraksis ble det for testamentariske midler fra Lammers kjøpt inn et cembalo og en oboe d’amore fra Tyskland. Slike instrumenter fantes ikke i Norge tidligere. Koret medvirket i Johannespasjonen, Magnificat og to kantater, og det fremførte en åttestemt motett a cappella.

Sandvold forble korets energiske og avholdte dirigent i nesten 30 år. I størstedelen av tiden var han domorganist i Vår Frelsers kirke, som fortsatt var korets faste konsertkirke. Men den norske førstefremføringen i 1937 av Matteuspasjonen, der også to andre kor deltok, måtte legges til Nationaltheatret med sitt store scenerom fordi kirken var under restaurering.

Et særpreget innslag i korets repertoar i mellomkrigstiden var oratorier av norske komponister. Først kom Lammers’ alderdomsverk Fred til tekst av Bjørnson i 1922, så Johannes Haarklous betydelige Skabelsen og Mennesket med Wergelands tekst i 1924, og til slutt Arne Eggens veldige Kong Olav, som fikk fire fremføringer i 1933 og 1934.

Les mer om Cæciliaforeningen og Kong Olav.

Cæciliaforeningen i Trondheim 1934.

Cæciliaforeningen i krigstid og etterkrigstid

Før krigsutbruddet var det avtalt at koret skulle fremføre Cherubinis Requiem i NRK som direktesending 28. april 1940. På tross av det tyske overfallet lyktes det å gjennomføre konserten, som var korets første opptreden i radio. Et par år senere gikk det ut parole fra hjemmefronten om at man som en stum protest mot okkupantene skulle la være å holde offentlige konserter. Hjemmefronten godtok likevel at det ble gjennomført konserter med verk av norske komponister som hadde holdt sin sti ren i forhold til nazistene.

En konsert med nettopp et slikt verk ble et høydepunkt for koret under krigen. Det var urfremføringen av Sigurd Islandsmoens Requiem i 1943. Dette oratoriet ble et signaturverk for koret i flere år fremover, med konserter i flere østlandsbyer og på turneer til Bergen og København, Brussel og Paris. Rekken av fremføringer kulminerte med at koret var med i utdrag av verket ved kong Haakons bisettelse i Oslo domkirke i 1957.

Les mer om Cæciliaforeningen og Requiem av Sigurd Islandsmoen.

Tillatelse fra Statens Teaterdirektorat til å fremføre Islandsmoens Requiem.

Øivin Fjeldstads tid

Korets nye dirigent fra høsten 1957 ble Øivin Fjeldstad. Med ham ble dirigentrollen en helt annen. Fjeldstad var sjefdirigent i NRK, senere for Filharmonisk Selskaps orkester. Betingelsen han satte for å overta Cæciliaforeningen, var at det måtte ansettes en repetitør, slik at han selv bare kunne ta de avsluttende prøvene før hver konsert.

Fjeldstad hadde i sine 17 år som dirigent et tett og godt samarbeid med korets formann Rudolf J. Libæk, som var et organisasjonstalent og selv hadde et stort nettverk i musikklivet. Dette ga resultater, som en turné i 1959 til Italia med David Monrad Johansens Voluspå. Flere av korets konserter ble overført i NRK, og i 1970 hadde koret sin TV-debut med Charpentiers Te Deum. Men konsertene ble færre enn før, og enkelte år var det ingen. I sine siste ti år dirigerte Fjeldstad bare syv konserter, og det gikk nedover med rekrutteringen til koret.

Les mer om Rudolf J. Libæk.

Cæciliaforeningen på galleriet i den restaurerte Oslo domkirke omkring 1960. I midten Øivin Fjeldstad som dirigent, Arild Sandvold som organist og en solist. I flere tiår var korets antrekk kjole og hvitt for herrene, mens damene var i hvitt med korets rosett på brystet. Foto: Cæciliaforeningens arkiv.

Taktskifte med Arnulv Hegstad

Fra høsten 1977 ble Arnulv Hegstad Cæciliaforeningens nye dirigent. Han innfridde forventningene raskt. I løpet av et par år vokste koret fra 50–60 til rundt 100 sangere, og innføringen av prøvesang for alle medlemmer førte til et nødvendig generasjonsskifte. Ved hundreårsjubileet i 1979 var koret i god forfatning og feiret seg selv med syv jubileumskonserter, derav to i det nye Oslo Konserthus og en i Reykjavik.

I hele Hegstads periode, frem til utgangen av 2007, holdt Cæciliaforeningen et jevnt og høyt musikalsk nivå, og repertoaret var allsidig og krevende. Men de ytre vilkårene forandret seg. Båndene til Domkirken og til de store nasjonale begivenhetene der løsnet etter at kirken stiftet sitt eget kor. Cæciliaforeningen fikk også sterkere konkurranse fra andre nyetablerte kor både når det gjaldt rekruttering og konserter, særlig mindre ensembler som tiltrakk seg unge sangere. Hegstad var dirigent også for Akademisk Korforening. Av til gikk de to korene sammen om å fremføre verk som krevde stor orkesterbestning. Av hensyn til utgiftene var det oftest et amatørorkester som da ble engasjert.

Etter noen år i Trefoldighetskirken og Oslo Konserthus ble Frogner kirke fra 1991 korets faste konsertsted. De to førjulskonsertene med Juleoratoriet har siden vært korets sikre publikumsmagnet og økonomiske ryggrad.

Les mer om viktige konserter i Hegstads tid.

Koret med kapper i Universitetets aula omkring 1980. Arnulv Hegstad i midten. De blå korkappene ble innført like før hundreårsjubileet i 1979 og var i bruk i nærmere 20 år. Foto: Cæciliaforeningens arkiv.

Med Steffen Kammler til i dag

Nok et taktskifte kom da Steffen Kammler tiltrådte i 2008. En slunken korkasse gjorde det i begynnelsen nødvendig å velge verk som kunne fremføres med orgel eller liten besetning. Det krevde mer oppmerksomhet fra korets side på presis intonasjon, virkningsfull dynamikk og tydelig tekstuttale. I senere år har koret innstudert flere kortere a cappella-verk og opparbeidet seg større sikkerhet i det å stå ansvarlig for det musikalske uttrykket alene. Det er både uvanlig og uvant for et så stort kor.

Kammler satte seg tidlig som mål å fremføre verk for kor og orkester av norske komponister. I Nasjonalbiblioteket fant han Georg von Bertouchs 300 år gamle kantate Gott der Herr, der Mächtige redet, som han utarbeidet nytt partitur til. Verket ble fremført i 2009, og NRK sendte flere ganger opptak av det. Ved senere konserter har koret fremført Psalm 121 av Fartein Valen og Sinfonia da requiem av Kjell Mørk Karlsen. Cæciliaforeningen har hatt ambisjoner om å ta fatt på flere norske verk med stor orkesterbesetning og har søkt om støtte til forskjellige prosjekter, men uten hell så langt.

En suksess ble derimot fremføringen av enda et norsk korverk som bare fantes i manuskript, Friedrich August Reissigers Requiem for kong Carl Johan i 2010. To år senere ble dette verket fra 1844 spilt inn, korets første selvstendige CD-utgivelse. Med Reissigers Reqiuem har Cæciliaforeningen også reist på turné til Reissigers fødeby, Bad Belzig i Tyskland, og i 2014 ble koret invitert til å fremføre verket i Slottskyrkan på Stockholms slott ved den svenske markeringen av 200-årsjubileet for 1814. Til stede var den svenske kongefamilien og kronprins Haakon. Dermed kunne også korets kongelige relasjoner bli fornyet. De ble innledet for Norges eldste oratoriekor allerede i 1881, da unionskongen Oscar 2. var tilhører.

Les mer om Reissigers rekviem og konserten i Stockholm.

Konsert med Reissigers Requiem for kong Carl Johan i Slottskyrkan i Stockholm 5. mai 2014. Kongefamilien på første benk til venstre. Foto: H. Garlöv.